De fem vaskestadiene

Det begynte så bra. Kunne jeg vaske et manus? Med lang frist? Selvsagt kunne jeg det. Det var mange sider også. Lange manus = større honorar. Så jo lengre, jo bedre, tenkte jeg. Helt til øyet bråstoppet på side to og sendte varskomelding: Her var det noe som ikke stemte. En håndklebadekåpe? Det måtte da være en … jeg sjekket … joda, frottébadekåpe. Ja, ja. Ingenting å ta på vei for. Sånt kan skje den beste. Eller?

Men nå var øyet på vakt. Det speidet ekstra godt rundt seg, tok seg god tid og sjekket mistenkelige setninger mot originalen både én og to ganger. Hold nå an – satt han og fulgte med på henne? Tvilsomt. Han fulgte henne kanskje med blikket? Eller fulgte han etter henne? Eller holdt han øye med henne? Jeg sjekket orginalen. Jo, han holdt henne faktisk under oppsikt, fra andre siden av gaten. Nei, vent nå litt – fra den andre siden av gaten, vel?

Det stakkars øyet tok fram forstørrelsesglasset, myste og konsentrerte seg og gransket hver minste ting, hvert komma, hver preposisjon. Se der – han glemte seg ut. Ut? Stryk. Og der borte – kjekkasen i trøbbel ber om å bli bundet løs. Bundet løs? Bundet løst, kanskje? Hvis han først skal bindes? Så det blir lettere å komme seg fri? Men nei da. Jeg kjente kulden risle nedover ryggraden idet originalen bekreftet mine verste mistanker: Han var allerede bundet. Han ville bli sluppet løs. Jeg sukket oppgitt og laget en ny kopp te og ristet løs før jeg fortsatte. Bare begynnertabber. Blir nok bedre etter hvert som h*n får dreisen på det.

Den bredskjørtede damen med potteklippen fikk øyet til å gå i dørken med slik kraft at det måtte gi seg for dagen. Morgenen etter, da jeg satte meg til for å begynne på ny frisk med solskinnsinnstilling og klokkertro på at det bare var jeg som hadde overdrevet, og at det selvfølgelig ikke var så ille som jeg husket, gikk jeg meg rett på en fyr med påtrengende utseende. Den høyreiste, duppende skikkelsen hans kjørte kvinner gale. Sveipet dem av føttene. De solte seg innstendig på stranden mens posete klumper gled over den blå himmelen.

Det var slutten på dag to. Så kom dag tre. Og dag fire. Dag fem. Jeg merket at jeg gled fram og tilbake langs de fem vaskestadiene: benektelse (det kan da umulig være det h*n mener?), sinne (det går da f**n ikke an!), forhandling (hvis jeg bare blir ferdig med side 400 i dag, skal jeg aldri spise sjokolade igjen), depresjon (neeeeeeheheeiiii …) men ville jeg noensinne klare å få tilbake sjelefreden?

Jeg rev og slet i det jeg hadde igjen av hår, gispet etter luft mellom hvert sleivslag i språkets solar plexus, forsøkte å peppe meg opp på kaffe og sjokolade uten å oppnå annet enn å bli ekstra oppjaget og ilter; jeg ulte min vrede og vantro ut i mørket etter at alle andre hadde lagt seg og jeg fremdeles satt der, med laptopen på fanget, og skrubbet ubegripelige språksmørjer med stålull og luket ut uhumskheter med hard hånd.

Dag seks: Fullstendig arbeidsvegring og tung premiering i form av en jevn strøm av godbiter. Dag sju: Blodslit, men jeg ga meg ikke før jeg var ferdig. En hel uke tok det, en uke med laaange dager. En uke av mitt liv. Og da jeg falt utmattet tilbake i sofaen med store, rødkantede tallerkenøyne og hjerteklapp og en hørbar basslyd dirrende i skallen, grep jeg begjærlig vinglasset jeg ble tilbudt og utstøtte et skingrende: “GaaAAaak!” mot himmelen med de posete skyklumpene.

Det tok et helt døgn og to hele filmer – på originalspråk og uten dubbing eller teksting – før jeg følte meg pigg nok til å møte normale mennesker og sluttet å jamre hver gang et spesielt vondt minne fra vasken dukket opp ‘i løpet av et glimt’ (in a flash).

Det går bedre nå, jeg har kommet meg på fote igjen takket være en meget god oversettelse av en morsom bok – den fungerte faktisk som en slags motgift. Det hjelper også at det går mot vår, og at jeg skal til Norge igjen om tre uker og forhåpentligvis får nyte renspikket trøndersk uten for mange anglisismer. (Ellers blir det gaaaak!) 

Fotnote: Denne vasken representerer på ingen måte det generelle kvalitetsnivået i den norske oversetterstanden. Alle kan gjøre feil, spørsmålet er om man lærer av dem. Tvi, tvi. 

Vårrengjøring

            Og … der fikk jeg hodet over vannet igjen og kan trekke frisk luft ned i lungene og puste lettet ut. Jeg har vært fraværende både fra bloggen og livet som sådan i flere uker i språkrøktens tjeneste. Jeg har nemlig vasket manus. Og hvilket manus. Når man dypdykker i noen andres oversettelse, er det ikke til å unngå at man roter opp litt grums, men denne gangen ble det umulig å se hånd for seg. Min tro på oversetterstanden har ikke akkurat tatt seg opp i løpet av den siste måneden, etter Zadie Smith-styret og diverse annet. Og nå dette.

            Jeg skal ikke henge ut noen enkeltperson her, selv om det er fristende. Det som gjør meg så irritert og forvirret og skuffet, er nemlig det at selv oversettere – selv de som ønsker å være oversettere! – er så ute av stand til å fjerne seg fra det engelske. Jo da, når du oversetter fra engelsk, er det lett gå i fella og bruke engelsk ordstilling eller direkte oversatte engelske uttrykk, de er jo så velkjente. Men det er da for svingende derfor vi skal oversette dem? Så vi kan bruke det norske språket til å lese teksten, forstå teksten, snakke om teksten? Med norske ord og vendinger og uttrykk?

Men nei. I stedet var det engelsk, men med norske ord. Antologi følger: Da de ble introdusert, kunne de ikke vente med å dra til Paris; de bare elsket det der, og kunne være så komfortable, kunne de ikke? Hun var noe ute av det hverdagslige, og han snakket mykt med henne til han måtte komme seg av telefonen. Men gleden ble kortlevd, for hun var ute av hans liga. Han kunne altså ikke legge krav på henne, underlig som det virket, og øynene hans fløy opp og stakk fra tårer. (Alle disse språkblomstene ble plukket de siste to ukene.)

Er det rart jeg blir sprø?

Men nå skal jeg altså ta en velfortjent påskeferie. Og lese gode, norske bøker. Skrevet på norsk. Manusvaskede og korrekturleste og ferdig utgitte bøker. Herlig. 

Her er forresten en flott post til vaskernes pris. Det varmer.

God påske!

Slinger i valsen

Da er Oversatte dager over for denne gang, med masser av påfyll både til oversetteren og privatpersonen. Det kunne jeg sagt mye om, og vil nok også gjøre det snart, men midt i all oversetterviraken skjedde det nesten utenkelige: Et forlag trekker tilbake utgivelsen av en roman på grunn av svakheter i oversettelsen. Eller – svakheter? Kan vi like gjerne kalle det slurv?  Det startet så vidt jeg kan se med en anmeldelse i Morgenbladet, som dessverre ikke er tilgjengelig på nett, men som en av de andre anmeldelsene henviser til. Jeg har lest anmeldelsen i sin helhet, og det som kommer fram der, går igjen i de andre omtalene.
Leif Ekles artikler her: Hvorfor slurvete oversettelser
Og her: Interessant roman, slett oversettelse
Bokbloggen trykket også Ekles artikkel, lett bearbeidet: Når oversettelsen skader boken
 
Og så kom bomben: Trekker oversettelse etter kritikerslakt
Aschehoug og Kjell Risvik svarer i Dagbladet: Ekskrementene nådde ventilasjonsanlegget
Jeg merker meg at det er lite selvkritikk å spore, og at man heller setter en ny manusvasker på saken enn å oversette på nytt - hva da med det som ikke er feil, men som mangler? Skal manusvaskeren legge det til?

Sist jeg kan huske at det var så mye oppstyr om oversettelser, var det omvendt; en anmelder hadde gitt en oversetter så hatten passet, og samtidig avslørt seg som om ikke juksemaker, så i hvert fall minst like slurvete som han anklaget oversetteren for å være – hadde han egentlig lest boka? Og hvor god anmelder av oversettelser er han, når så mange av feilene han finner ikke er feil?
Oversetterbloggen samlet motsvarene her: Den hodeløse bøddelen
Og her: Overlagt drap
 
Akkurat nå klarer jeg ikke å dy meg for å tenke at stillingen er 1-1 mellom anmeldere og oversettere, med sleivspark og slurv på begge lag. Men er det ikke trist at vi skal spille mot hverandre?

Det er naturligvis betenkelig at kvalitetssikringen på et såpass stort og prestisjetungt forlag viser seg å være så mangelfull. Hvor var redaktøren? Språkvaskeren? Burde ikke til og med korrekturleser ha stusset på en del av disse tingene, siden setningene ikke hang på greip i noen tilfeller?

Som oversetter kunne jeg fint svingt meg opp på min middels høye hest og utbasunert at hvis man bare betalte oversettere godt nok (vi har en standardkontrakt og et normalhonorar, som slett ikke alle forlag tilbyr eller benytter seg av), hvis man bare satte rett person til å oversette rett verk (at folk i 70- og 80-årene skal oversette Zadie Smith, virker unektelig litt underlig), hvis forlagene bare ga oss nok tid og oppfølging, eller hvis vi hadde et større, nettbasert forum av kolleger å legge fram ting for underveis (noe for eksempel Norsk Oversetterforening kunne ha tilbudt oss hvis de hadde vært en fagforening for alle som oversetter, og ikke en eliteforening for de beste oversetterne), og hvis vaskere kunne være litt mer oppmerksomme og sjekke mot originalteksten og ikke bare synse seg gjennom en oversettelse, eller hvis redaktøren tok seg tid til å gå gjennom ting underveis og i alle ledd ... Da. Da kunne og ville alle oversettelser bli gode oversettelser.

Og jo da. Jeg har et poeng - opptil flere - hvis jeg skulle ønske å ta meg en ridetur på en av flere kjepphester. Men nå er det ikke det jeg har tenkt å gjøre i dag. I dag må jeg innrømme at jeg føler meg litt snytt, forrådt og sveket. Av oversetterne. Disse oversetterne. Alle oversettere som slurver med vitende og vilje. Som overlater til vaskeren å ta seg av finpussen. For alle de andre i forlaget kan gjøre mye for å forbedre både jobbsituasjonen vår og det ferdige produktet, men i dette tilfellet ser det ut til at problemet stammer fra den oversatte teksten. Og jeg må innrømme at jeg har unngått enkelte oversettere i lang tid nettopp på grunn av slurv, direkte oversettelse og rett og slett åpenlyst hastverksarbeid. Og så setter de alle andre som virkelig arbeider hardt med å gjøre en god jobb, i et dårlig lys. Alle de artiklene som ble skrevet om dem og andre oversettere, kunne ha blitt brukt til å framheve gode oversettere og gode oversettelser. Godt språk. (Kjepphester følger i neste post.)

Vi får bare håpe at denne saken har fått forlag, oversettere, vaskere og anmeldere til å jobbe litt hardere på samme lag, for språket og litteraturen, og mot slurv og slendrian.
 
 
 
 

 

Usynlighetskappen

Snart braker det løs med Oversatte dager. Tre dager med oversettere, forfattere, forlags- og andre folk myldrende (innbiller jeg meg) i ganger og rom i hele Litteraturhuset, med debatt og drodling og dype samtaler om … tja, språk, og andre språk, og brua mellom de to, som er oversettere.

Oversettere som gjør små eller store, greie, gode eller geniale, men stort sett alltid usynlige ting, og vet at jo mer usynlige de er, jo bedre har de løst oppgaven. Jeg håper jeg også er usynlig; jeg prøver i alle fall å komme meg sporløst gjennom en tekst. Jeg prøver å rydde bort flest mulig hindringer mellom forfatteren og leseren, prøver å fjerne eller i hvert fall trampe flate de som er der. Og jeg bryr meg ikke nevneverdig om å bli sett, jeg trives godt i skyggen av forfatteren. Men det er en temmelig ensom jobb, og det meste av den yrkesrelaterte sosiale omgangen min er nettbasert. 

Så det skal bli godt å få møte og snakke med oversettere. Skal bli spennende å treffe disse andre man har hørt om og lest, enten en vet det eller ikke (vet du hvem som har oversatt yndlingsboka di, for eksempel?). 

Og det skal bli godt å få sett alle disse usynlige, de som sitter på hvert sitt hjemmekontor, i hvert sitt gjesterom, ved kjøkkenbord og skatoller og IKEA-pulter, i leide rom i kontorfellesskap og lånte loft og på hytter og i skjulet i hagen som de har lagt inn strøm i, og tar en bok noen andre har skrevet, og former den om likedan.

Tenk på det et øyeblikk.

De former den om likedan, slik at du ikke skal se forskjellen.

Noen varmer historien varsomt mellom hendene og lokker og lirker og lurer den inn i en ny fasong. Noen hiver den i grua, knytter skinnforkleet og gyver løs med slegge så gnistene spruter. Andre setter seg ned og tar en alvorsprat med den, så den holder seg på matta og ikke begynner med noe bøll - de har ikke allverdens tid heller. Eller de gjør seg til venns med den og går arm i arm med den inn i teksten, hvor språkene kan speile seg i hverandre. De finleser, de nileser, nærleser; de slår opp og noterer og vrir på vendinger. Dikter om og dikter med. Leter etter det rette ordet og finner et som passer bedre, finner uventede ord til uforutsette setninger, kantete ord og glatte ord, lager nye ord der det ingen ord er, tøyer og strekker og elter og knar og kjevler språket så det skal passe akkurat.

Og så, når de er ferdige, lukker smussomslaget seg om dem som en usynlighetskappe.

Det skal bli godt å se dem.

Deadlinekneika

Nesten framme. Nesten ferdig. Som nevnt i forrige post, så hadde jeg et anfall av arbeidsvegring (egentlig voldsvegring) her forleden, men i dag er dagen kommet. Siste dag på denne jobben. Etter et drabelig skippertak i går, pluss oppretting og småplukk, sitter jeg igjen med et visst antall sider som jeg vet jeg klarer å ta i dag uten å svi hjernebarken helt. Og likevel går det trått.

Det er alltid som om de første 100 sidene er nedoverbakke – tallet stiger og stiger, alt er nytt; ny stemme, nye personer, nytt plott. Det er som å sitte på en sykkel som åtteåring og trille nedoverbakke i åpent terreng, tørre å løfte føttene fra pedalene, strekke bena ut i trygg forvissning om at dette går av seg selv, nesten uten anstrengelse, og at hendene har fast grep om styret, så jeg ikke skjener helt ut og havner i grøfta eller smeller rett inn i et tre. Hui!

Og så, etter at jeg har kommet opp i tresifret sidetall, er det bare å feste blikket på halvveissida og tråkke jevnt og trutt opp mot toppen – jeg skriver alltid et triumferende Halvveis! på den sida i en papirbok. På dette tidspunktet er jeg vanligvis godt inne i tonen, og kjenner plottet og personene godt nok til at alt føles greit. Det er som om halvveissida er et utsiktspunkt, åsryggen hvor jeg første gang får et glimt av slutten langt der framme. Så tar jeg meg gjerne et par dager fri, får meg frisk luft, lar jobben synke og hvile. Og så setter jeg meg på oversettersykkelen igjen, med vår i været og vind i håret og hardstampet landevei foran meg og duften av løvetann og grønne skudd i nesa, og vekselvis tråkker og triller meg videre.

Neste milepæl er siste side minus 100, hvor jeg begynner å telle ned i stedet for opp. Og underlig nok er det her kneika er. Ikke med det første – landskapet ser fint og flatt ut, bilfritt er det også – men gradvis, nesten umerkelig, blir det vanskeligere å få fart på tingene. Det hender jeg må stå på pedalene for å komme til slutten av et kapittel. Jeg teller mye. Dette går så bra, så, jeg har jo bare åtti sider igjen! Bare femti. Bare ... jeg teller og teller, skriver tallene oppmuntrende på hjørnene: Førti. Tretti. To kapitler igjen. Tjuefire sider (og den ene er bare halv, egentlig). Aaaargh. Jeg drikker kaffe og spiser usunt og bruker hele dagen på å knaste meg ulidelig sakte framover. Tar pauser. Lokker meg selv med premier, truer med sanksjoner for å piske meg videre. Stirrer mye ut i lufta. Og kneika blir bare steilere. Når jeg endelig kan kaste meg over mållinja, med sure legger, såre lunger og svidd hjernebark, er jeg helt ferdig. Stabilt sideleie på sofa følger, helst med vin og TV.

Jeg aner ikke hvorfor det er sånn. Kan det være at hjernen min av en eller annen grunn ikke vil gi slipp på boka? Ikke vil bli ferdig? Har den ny-bok-vegring? Men hvorfor skulle den det, når den kan legge fra seg en sadistisk-morder-bok og kose seg med å vaske manus på en solskinn-og-strand-bok? Når jeg skal ta den med på ferie for å fylle på språk så snart den blir ferdig? Når det å bli ferdig betyr faktura, penger og fritid? Ikke vet jeg. Kanskje jeg må kvitte meg med den fine, gule oversettersykkelen og skaffe meg en moped. 

Arbeidsvegring

Det har jeg i dag. Sola skinner, våren er så vidt på vei ut i hagen, et sted står det en radio og spiller musikk ut gjennom en utvilsomt åpen dør. Det lukter skyllemiddel og kaffe – alle hjemmeværende i hele gata benytter seg av den uventede varmen til å henge ut vasketøy og drikke kaffe og slarve over gjerdene mens den neste vasken blir ferdig. Ikke rart jeg har lyst til å forlate min lest og komme meg ut og fylle på med fregner.

Men det er ikke bare det som gjør at jeg stritter imot med hode og armer. Boka jeg oversetter, en krim, er på vei inn i den mest voldelige scenen. Som leser kan jeg velge å hoppe over eller skumme gjennom de verste delene (eller legge fra meg boka i protest mot unødvendig grafiske voldsbeskrivelser), akkurat som jeg når jeg ser på film kan velge å knipe øynene sammen til det er over. Skru ned lyden, til og med, om nødvendig (eller slå av filmen i prostest mot unødvendig grafiske voldsframstillinger). Men som oversetter …

Som oversetter er det jobben min å gjengi tonen, rytmen og innholdet i originalen så nøyaktig og gjennomført som mulig. Det er det som er spennende og utfordrende med det, å hele tiden skulle forholde seg til nye stemmer, følge nye historier på kloss hold. Henge med i svingene, bli med på nye avstikkere, gjøre nye oppdagelser, så tett inntil stoffet at du omtrent ser stingene der hvor romanens enkelte deler er sydd sammen. Det er fascinerende, lærerikt, inspirerende, og ofte er jeg mer imponert av en bok etter at jeg har oversatt den, enn jeg var da jeg leste den første gang. (Med andre bøker er det … omvendt.)

Men i dag skal jeg altså være morder. Følge forfatterens fotspor inn i hodet til monsteret som har torturert og drept seks unge kvinner, inn i det mørke kjellerrommet hvor han i dette øyeblikk holder den sjuende fanget, lenket til veggen, vettskremt og desperat. Jeg har stoppet ham på terskelen, og der står og står og står han, med kniven i hånden, mens jeg sitter og ser ut av vinduet og nynner med til musikken og henger tankene fast i skravla som går utenfor, og prøver å fordrive lukten av blod og fornedrelse med varme dufter av skyllemiddel og kaffe. Før eller siden må jeg bli med ham inn. Bare ikke ennå. Om en stund. Etter lunsj. Kanskje i morgen. For i dag skinner sola.

Festivalfarge

Jeg har en venn som er svært mørk i huden, og noen ganger, når han drikker Cola eller kaffe - noe han gjør med åpenbar nytelse - utbryter han lettet: "Aaaah, nå trengte jeg virkelig å fylle på farge."

Jeg har akkurat den følelsen selv til tider, i språket. At det trenger påfyll, at det blekner og spakner og liksom henger litt med hodet, og at det må en god klunk med språkkulør og ordgjødning til for at det skal kunne blomstre ordentlig.

Og nå skal det fylles opp til randen! I slutten av måneden flyr jeg til Oslo for å få med meg Oversatte dager, en tredagers oversetterifestival på Litteraturhuset med paneldebatter, foredrag og bli-med-aktiviteter, i regi av NFF og Norsk Oversetterforening. Alle arrangementene er gratis, så her er det bare å gå fra rom til rom og moppe opp det man kan - et drypp her, en skvett der - og sitte som en eneste stor svamp og suge opp språk som blir snakket, debattert, forvandlet, lekt med. Språket som problem, og språket som løsning.

Og ikke nok med det! Helga etter arrangerer nemlig Cappelen Damm Krimfestival på Halvbroren, forlagets egen innebygde bokhandel og storstue, hvor flere norske og utenlandske krimforfattere skal snakke om, diskutere og presentere sin litteratur. (Ja, krim er litteratur.) Også disse arrangementene er gratis. En av forfatterne jeg har oversatt skal være der, og jeg gleder meg til å høre hva hun tenker om sin genre, om sine egne bøker. Som lille jeg har skrevet om igjen på dette rare, lille språket. Det blir spennende!

I tillegg skal jeg ha tilgang til NRK og nye og gamle venner som alle snakker norsk. Det er rosinen i pølsa, det. Toppen av kransekaka. Glittersnøen på Galdhøpiggen. Regnbuen som spenner seg fra Utlendigheten til Litteraturhuset, skimrende og dryppende av språkkulør i alle nyanser. Jeg tenker jeg tar med bøtte.